Praksis kan sammenlignes med hvilket som helst annet arbeid. Hvis vi virkelig ønsker å lykkes i noe, er vi nødt til å sette inn tid og krefter på det hver dag. Fordrer vi å nå målet i Dharmaen, må vi likeledes hengi oss iherdig til den dag etter dag.
Praksisen vår bør ikke svekkes, men tvert om utvikle seg i økende grad ettersom tiden går. Er praksisen vår er skjødesløs, kan velsignelse umulig bli overført da sinnet vårt allerede er avledet og opptatt med andre ting. Selv når vi drikker te nyter vi i virkeligheten ikke teen. I stedet for å være reelt oppmerksom og konsentrert om å drikke, tenker vi snarere på det vi planlegger å foreta oss senere. Denne type innstilling danner en større grobunn for atskillelige begjær og andre følelser forbundet med fremtiden. I tillegg nører den opp under bråtevis av frustrasjoner fordi vi ustanselig prosjekterer oss selv inn i en fremtid som fortfarende ikke er klargjort. Dette skaper kun mangfoldige lengsler etter noe som ofte ikke engang vil finne sted. Når oppmerksomheten vår ustanselig spinner rundt fremtiden, er sinnet vårt fullstendig fordypet i planene og prosjektene våre. Det finnes således ikke rom for å fokusere på praksisen vår her og nå. Vi ser at uoppmerksomhet forårsaker at vi blir tiltagende bortrevet.
Flerfoldige lyter begynner å fremtre uten at vi tar notis av dem. Vi neglisjerer den praksisen vi gjør, sinnet vårt er ukonsentrert og hopper fra en tanke til en annen. Så mister vi entusiasmen for Dharmapraksis. Meditasjonen vår utvikler seg i en ugunstig retning. Vi føler oss mer frustrert enn tidligere og negative følelser som sinne, stolthet og sjalusi hersker i oss. Vi glemmer å være bevisst, unnlater konstant å minne oss selv på hvilken nødvendighet det er å praktisere flittig uten å forvente noe utbytte. Vi bør merke oss at i kjølevannet av denne skjødesløse innstillingen dukker det opp utelukkende enda mer håp og frykt.
Vi trenger å ta dette til dyp overveielse da det er den mest omfattende bristen en praktiserende kan oppleve. Hovedsakelig har det rot i stolthet. Fordi vi har praktisert noen år og gjennomført både den ene og den andre praksisen, er vi blitt av den oppfatningen at vi er en særskilt fremstående person, ett menneske med uunnværlig erfaring og kunnskap om Dharmaen. Vi er overbevist om at vi er et langt bedre menneske enn tidligere.
Virkeligheten er en ganske annen. Dess mindre vi praktiserer og utvikler spiritualitet, i desto større grad tror vi at vi er spesielt dyktige og betydningsfulle. Vi føler oss riktig edle og innser at andre ikke er på langt nær så plettfrie, at de er udugelige, at de tar feil, mens vi vet sannheten. Vi fremdyrker følelsen av at vi har en helt ypperlig forståelse av Dharmaen og i tillegg genuine erkjennelser. Til slutt er vi av den oppfatningen at vi vet bedre enn lamaen selv. Han er riktignok svært vennligsinnet, men evner egentlig ikke å forstå det vi forstår. Han er ute av stand til å være så bevisst som vi er. Vi mener nå at vi er opplyst, en Buddha, og at lamaen slett ikke forstår oss. Slik griper stoltheten vår mer og mer om seg, inntil vi blir fullkomment henført av den. Vi er skråsikre på at det er vi som har alle svarene mens det er de andre som tar feil. Vi unngår imidlertid å legge merke til at vi blir tiltagende ustabile, havner hyppigere i trøbbel og at sinnet vårt oftere og oftere blir forstyrret av de sinte følelsene vi nærer til medmennesker og til og med til læreren og Dharmaen selv.
Faktisk forekommer ikke dette så sjelden. Det er faktisk en meget alminnelig situasjon blant de som praktiserer. Stoltheten er alltid nærværende og således er faren også ustanselig til stede. For den praktiserende er risikoen betraktelig.
Foredrag holdt ved Dhagpo Kundreul Ling, Frankrike
