Intervju med Lama Ole Nydahl av Tony Dylan Davis, Mars 1994 i Calgary, Canada
Tony Dylan: En ting som alltid har fascinert menneskeheten er spørsmålet om døden, og om hvor vidt noe overlever døden. Mange forskjellige religioner er grunnlagt på en forsikringspolitikk vedrørende livet etter døden. Et av emnene dine i Calgary var død og gjenfødsel ifølge tibetansk buddhisme. Jeg vet at det er et enormt emne, og at vi naturligvis ikke kan dekke det i dette intervjuet, men kanskje et konsentrert overblikk vil være til hjelp for de relativt uinnvidde.
Ole: Det er fullstendig fundert på forståelsen av sinnets sanne natur. Hvis vi undersøker sinnet ser vi at det har to sider. Det er en opplever og det er noe som oppleves, et hav og en mengde bølger, et speil og bildene i det. Man finner både en oppmerksomhet og det man er oppmerksom på. Sinnet er begge deler. En undersøkelse av det som kikker ut av øynene våre og det som lytter gjennom ørene våre vil vise oss at det som observerer har rommets natur. Fordi det verken har farge, vekt, smak, størrelse eller form er sinnet helt sikkert ikke en ting. Samtidig finnes det en fullkomment ubegrenset klarhet som er i stand til å vite og forstå. En essens som er åpen, klar og ubegrenset må være hevet over fødsel og død.
Siden det aldri har blitt satt sammen av noe, kan det heller ikke skilles eller falle fra hverandre. Selv om sinnet er altgjennomtrengende og uforgjengelig er det meget sjelden at folk bemerker seg denne iboende, underliggende naturen. Folk som ikke mediterer vil bare gjenkjenne den i øyeblikk av høyeste fryd, som f. eks. under elskov, under det frie fallet ved strikkhopp, eller i øyeblikkene like før fallskjermen folder seg ut og gjør verden normal igjen. Resten av tiden går folk seg vill mellom de skiftende opplevelsene sine. Livet deres består av følelsene og tankene innvendig og av verden utenfor, og det hele forandrer seg naturligvis konstant. De fleste tror og tenker at det er en "meg" eller en "person", at de har et "selv", et "ego", en "sjel", en "atman" eller et eller annet lignende, som det vanetenkende sinnet deres oppfatter som noe virkelig. Men leter man etter dette "egoet", osv klarer man ikke å finne det. Det er ikke en eneste partikkel i kroppen, og heller ikke en eneste betinget tanke eller følelse, som forblir den samme. Bare oppmerksomhetens klare lys er uforgjengelig, og dette lyset er det samme i deg, meg og i alle andre.
På tross av at denne kjensgjerningen er innlysende, fortsetter folk, helt til de når opplysning, å oppleve bildene i speilet i stedet for å oppleve speilets reflekterende kraft. De mister seg selv mellom alle opplevelsene sine og har bare litt oppmerksomhet på selve oppleveren.
Forståelsen av at alt som er betinget er flyktig, forbigående og forgjengelig, betyr imidlertid ikke, at det ikke har noen relativ verdi. Kausaliteten virker og skaper de indre og ytre verdene, og selv om ingenting forblir i samme tilstand er kontinuiteten tilstede. Ingenting fysisk eller mentalt blir igjen fra barndommen fram til voksenalderen, men uten barnet, ingen voksen. Én hendelse betinger den neste, og når kroppen dør, blir grunnlaget for synet vårt og identifikasjonsobjektet for denne strømmen av erfaring borte.
Selv om en langsom død kan forekomme svært forskjellig fra en rask, foregår nøyaktig den samme prosessen. Først trekker bevisstheten eller oppmerksomheten seg tilbake fra huden og andre sanseorganer og går inn i den sentrale indre energikanalen, den magnetiske pluss-minus aksen i kroppen. Mens bevisstheten gradvis minker, mister man kontroll over kroppens faste og flytende bestanddeler, samt kroppens varme og åndedrett. Deretter vil energiene gradvis bevege seg nedover fra kronsenteret (toppen av hodet), og oppover fra det nedre senteret til de møtes i hjertesenteret. Imens har sinnet sterke opplevelser av klarhet og fryd.
Cirka 20-30 minutter etter det siste åndedraget oppleves en total svarthet, og deretter viser det seg et særdeles klart lys i hjertesenteret. Nettopp på dette tidspunktet har man en unik sjanse. Hvis man har stor meditasjonserfaring, og hvis man har holdt de buddhistiske løftene sine og har vært oppriktig mot seg selv, er det en sjanse for å gjenkjenne og holde dette klare lyset og derved nå opplysning. Da vil det ikke lenger være noen atskillelse mellom indre og ytre rom og oppmerksomhet, og man er grenseløs. Alle personlige begrensninger faller bort, og man kan nå la seg gjenføde utallige ganger i utallige universer, og med mange forbløffende evner og krefter, hjelpe andre vesener.
Oppleves imidlertid det klare lyset så sterkt og overveldende at man besvimer - hvilket de fleste gjør - vil denne tilstanden av bevisstløshet vare i tre dager, og når man våkner igjen vil man som regel verken vite eller ønske å vite at man er død. I et tidsrom på rundt en uke prøver sinnet å forbli i og henge ved omstendighetene til det livet man akkurat har forlatt. Sinnet oppsøker steder og personer man har kjent, men naturlig kan ikke folk se deg. Det oppleves også ytterst forvirrende, at man fordi man ikke har en kropp, straks befinner seg på det stedet man ønsker seg eller tenker på.
Ti dager etter døden, etter en uke i denne tilstanden, vil man endelig erkjenne at man er død. Denne opplevelsen er et så stort sjokk at, at man besvimer igjen. Når sinnet så kommer til seg selv etter dette andre tilfelle av bevisstløshet er den verden man kjenner borte, og underbevisstheten ens er vakt til live. Inntrykk lagret dypt i sinnet vil komme fram, og i løpet av ikke lengre enn fem og en halv uke modnes disse inntrykkene til en fast fysisk struktur, som uttrykker den sterkeste mentale tendensen man utviklet i det livet man akkurat har levd.
Uansett om denne tendensen er stolthet, sjalusi, tilknytning, hat, grådighet eller forvirring vil den farge sinnet og samtidig dra sinnet mot vesener og steder som tilsvarer dens innhold. På den måten vil gode handlinger føre til behagelige gjenfødsler i velstående land med høy velferd, mens skadelige handlinger vil føre til gjenfødsler under de lidelsene som er så utbrett i det meste av verden i dag.
Og slik har det alltid vært. Sinnet beveger seg ustanselig etter døden, inntil det finner det rette sporet, som kan gi det en stakket, men bevisstløs tilstand av fred. Deretter våkner sinnet. Og igjen starter det projeksjonene sine, som det har gjort siden begynnelsesløs tid. Sinnet frembringer både de utallige universelle og veseners forskjellige mentale tilstander, og sinnet vil fortsette å være tilknyttet det som faktisk er dets egne fire lek, inntil det erkjenner seg selv som uført, klart lys. Når den årvåkne oppmerksomheten erfares, enten den har objekter eller ikke er det tidløse målet nådd.
Tony: Jeg antar at leseren nå vil spørre: "Hvordan kan du vite alt dette?"
Ole: Jeg vet det av forskjellige grunner, dels av personlige grunner, dels av generelle. Skal jeg gi noen detaljer? OK. For det første tilhører jeg den gruppen mennesker som har uavhengige bevis for minner fra deres tidligere liv. Jeg sier ikke at jeg har vært en engel, men jeg har hatt de beste vennene, vidunderlige kvinner, og mye moro og fornøyelse i mine tidligere liv.
Spesielt husker jeg at jeg førte krig mot kinesiske soldater for å beskytte sivilbefolkningen i Øst-Tibet. Allerede i en alder av to, tre år, i Danmark under krigen, hadde jeg tilbakevendende drømmer om å sloss mot soldater med runde ansikter og om å beskytte menn i "kjoler". Det var sånn jeg tolket munkekappene jeg så, den gangen. Jeg hadde aldri sett fjell, det finnes ikke fjell i Danmark. På tross av det tegnet jeg bilder med detaljerte anvisninger til måter å få has på snikskyttere som gjemte seg i steile klippeskråninger. Min egen Lama, den 16. Karmapa kalte meg Mahakala (en buddhistisk beskytter) og "Dharmageneral", og jeg er født med visse tegn på kroppen min, som er tegn på at jeg har utført beskytterhandlinger i tidligere liv.
På en hemmelig reise gjennom Øst-Tibet i 1986, hvor vi kom til steder hvor hvite menn ikke hadde satt beina sine før, gjenkjente den kjære kona mi Hannah og jeg steder som vi hadde kjent i et tidligere liv som den landsbyen hvor hovedlamaen vår den 16. Karmapa, ble født, og hvor vi må ha tilbrakt en tid sammen med ham. Jeg hadde lignende opplevelser i Bhutan. Blant annet må jeg ha medvirket til å slå tilbake mongolenes tropper under et stort slag i 1642. Faktisk føler jeg meg mer som et program enn en person, og jeg har stort sett ikke hatt noen særlig private eller kompliserte saker i livet mitt. Det ser ut til jeg har avlagt noen dype løfter om å uttrykke en viss aktivitet mens jeg er i denne verden, og disse løftene oppfyller jeg med glede. Det er meg konstant på sinne å beskytte og utvikle vesener på alle plan.
For det andre er det andre mindre personlige grunner. Atskillige mennesker har kommet til meg etter at de er døde. Virkelige nok - "sjeler", "ånder" eller "spøkelser" eller hva vi nå kaller dem her i vesten. Selv om noen har kommet til meg noen timer tidligere enn beskrevet i Den Tibetanske Dødeboken, har alt som ellers har skjedd disse avdøde åndene passet fullstendig med Dødebokens lære.
Dessuten har Hannah og jeg mottatt mange forklaringer fra levende lærere med forbausende dyp innsikt, som Karmapa. Karmapas syttende inkarnasjon, Thaye Dorje ble presentert for offentligheten i Delhi i mars 1994. Den sekstende inkarnasjonen hans var ytterst visjonær. Uten noen forståelig grunn visste han ofte ting og kunne plutselig fortelle, hvem som akkurat nå forlot hjemmene sine, og når de ville ankomme. Han visste alltid hva folk tenkte, og han gjenkjente regelmessig tidligere inkarnasjoner. Han bekreftet at jeg er en buddhistisk beskytter og han uttalte etter min fars død at nå var han i et rent land. Karmapa er nok hovedgrunne til at jeg har blitt ekspert på død og gjenfødsel.
Det stedet hvor denne vissheten rører mange mennesker er gjennom de mange hundre phowakursene jeg har avholdt, hvor folk lærer å dø bevisst. Jeg har gitt denne praksisen siden 1987, hovedsakelig i vestlige land, men også i Singapore og i Japan. Omkring 22.000 mennesker (nå 75.000 red.) - alle som deltok, bortsett fra en liten håndfull av dem, har hatt det fulle resultatet.
Under et fire til fem dagers intensivt meditasjonskurs velsigner "Buddhaen av Grenseløst Lys" ("skt. Amitabha") de praktiserende, og de mottar, ytre, indre og hemmelige tegn på suksess, sikkerhet for at de nå vil nå et rent land etter døden. Tegnene er ytterst overbevisende. Man får en liten åpning gjennom hodeskallen, som igjen frembringer et synlig tegn på toppen av hodet, man får sterke opplevelser av fryd og renselse, og en øket og stigende forståelse av de virkelige verdiene, for det som virkelig betyr noe i livet og i døden.
Folk er enige om at livet etter et phowakurs er både annerledes og mye bedre. En stor prosentandel av deltakerne opplever at de forlater kroppen, og de fleste når tilstander av ren salighet. Så vidt jeg overhodet vet, finnes denne meditasjonspraksisen utelukkende innenfor den tibetanske buddhismen.
Tony: Hvor fikk du autoritet til å utføre den slags arbeid?
Ole: Flere betingelser falt sammen og det var for øvrig et spesielt ønske Karmapa hadde. Karmapa er den første reinkarnerte Lamaen i Tibets historie. Karmapa satte oss først i forbindelse med en lama som tilhører en nært tilknyttet linje, en sann ekspert på emnet. Viktige lærere fra Kagyulinjen vår, som Kunzig Shamarpa, Lopon Tsechu Rinpoche, Tenga Rinpoche og nylig også den syttende Karmapa Thaye Dorje, har siden 1987 bedt meg om å overføre denne praksisen til alle som måtte ønske å lære den, og resultatene har vært ekstraordinære.
Tony: Da jeg tok noen kurs i buddhisme på et universitet, tror jeg at et av de områdene folk hadde mest vanskeligheter med var ideen om personligheten.
Ole: At man ikke har en!
Tony: Nettopp.
Ole: Du er nødt til å stole på rommet. Når du oppdager at personligheten er en illusjon, er den eneste sjansen din å stole på rommets rikdom. Du kan ikke stole på noe som helst fra fortiden eller vedrørende fremtiden lenger.
Tony: Så er det at et vestlig menneske vil snu det på hodet og spørre, hvem er det som stoler på?
Ole: Sinnet har alle mulige kvaliteter, også følelsen av tillit. Slike krefter behøver imidlertid ikke å være noe personlig. Sinnet har utstråling, medfølelse, følelse og energi. Det kan huske, håpe, drømme og finne opp. Man kan sammenligne sinnet med en juvel som har mange skinnende fasetter, hvor alle er fantastiske. Problemet oppstår når visse kvaliteter – alltid de følelsesladede – prøver å kontrollere alt annet. Tingene begynner å krympe og så klemme, når et illusorisk selv oppfører seg om en oberst i en bananrepublikk og tvinger et eller annet sentimentalt program – eller et stolthetsprogram – til å utspille seg.
En slik situasjon er helt forskjellig fra den åpne tilstanden, hvor sinnets iboende kvaliteter utfolder seg spontant. Når betingelsene er naturlige, vil sinnet noen ganger føle; så vil det skape, så husker det, så utfolder det seg kunstnerisk. Når du ikke lenger har den feite rytteren: ”et ego” til å holde sinnet nede, vil alt være perfekt etter hvert som det oppstår.
Tony: Tror du ikke at folk som regel assosierer det de tror de er, som for eksempel det som overlever døden med, egoet sitt?
Ole: Tilhengere av trosreligioner tror at de trenger et ego, fordi de har blitt fortalt at de ikke kan stole på sitt eget sinn. Det er denne hjernevaskingen om den opprinnelige synden. Det gjør folk ute av stand til bare å være til. De tror man er nødt til å bevare kontrollen for ikke en dag å finne seg selv med et barn spiddet på en bajonett, i ferd med å stjele, eller spionerende inn i jentenes garderobe; eller bli tatt i å si noe merkelig.
Trosreligioner manipulerer folk til å mistenke den dypeste naturen sin. Buddhismen som er en erfaringsreligion, lærer folk det stikk motsatte. Den sier ”Sannheten er altgjennomtrengende, og dere er alle Buddhaer, som bare ikke har oppdaget det ennå. Den tidløse essensen deres er fryktløshet, fryd og medfølelse.” Det er forskjellen på å arbeide med tro og med erfaring. Religioner som anvender press fra ytre instanser, og som arbeider med frykt og synd, innpoder et forstyrret forhold til ens grunnleggende natur. Men der hvor målet er å fullende sinnets potensial, er tingene imidlertid lette. Å leve sin egen storhet er å være nyttig for alle vesener.
Tony: Et ord man aldri støter på i disse diskusjonene er begrepet ”Gud”, som ellers er sentralt i nær sagt enhver annen religion.
Ole: Vi bruker ikke det ordet. Det skaper en unødvendig dualisme, som man på et senere tidspunkt blir nødt til å dementere. Vi ser guder som betingete vesener, som ikke har nådd opplysningen og selv om buddhismen kjenner til mange guder foretrekker vi å holde oss på sikker avstand. Vi ønsker dem naturligvis alt godt, men vi involverer oss ikke med dem med mindre de kommer for å lære av oss.
For å forstå dette behøver man bare å undersøke skriftene deres. Guder er pompøse og fritatt for humoristisk sans, og noen, som Allah, passer helt klart ikke inn i et moderne sivilisert samfunn. De fleste Guder lider av karakterproblemer. Noen er sjalu; noen er hevngjerrig, ingen av gudene har funnet fred med sin egen essens. De har alle synlige egoer og demonstrerer jevnlig irrasjonell adferd. De vil ha vesener til å gjøre ditt og ikke til å gjøre datt. De er som regel meget vanskelige kunder, og hvis man ikke ønsker bærere av disse omtalte kvalitetene, som naboene sine, gjør man klokt i ikke å ta dem som guder.
Jeg vet at mange mennesker misliker å bli konfrontert med slike synspunkter, og ser man på de mentale nivåene til gudenes tilhengere, og på datidens politiske situasjoner bør man nok tilstå disse gudene retten til å ha tvilen på sin side. Det finnes ingen måte å ignorere erklæringene i de antikke, men stadig autoriserte tekstene deres, og heller ikke den måten de stadig motiverer sine tilhengeres atferd den dag i dag; det bringer så mye lidelse. Som enhver leser av intelligente aviser vet, undertrykker de flesteparten av verdens kvinner og bryter jevnlig ut i merkverdige og skadelige handlinger, selv når de holdes under konstant oppsyn.
Sinnets fulle utvikling derimot, dets klare lys og strålende oppmerksomhet, dets bevissthet utrustet med enhver frihet til å føle, til å stille spørsmål og handle – det er perfekt. Hvil i det og unngå det personlige, det vanskelige og det uklare. Gå direkte til den strålende, medfølende fryden, som alltid vil tilfredsstille deg.
Tony: Hvordan gjør man det?
Først finner du det nærmeste buddhistsenteret. Der spør du de edle, idealistiske elevene mine etter den læren og de meditasjonene vi bruker. Still alle de begavede spørsmålene dine til dem, og prøv å delta i alle arrangementene deres.
Det er en bred og kraftfull vei og en god måte å vokse på. Du vil etter hvert fordømme og vurdere tingene mindre og hvile mer i sinnets klare rom. Du rekker å utnytte noen få ledige minutter – forestill deg en Buddha sittende over hodet ditt, han synker ned i hjertesenteret ditt og derfra stråler han til det beste for alle sansende vesener. Dessuten vil andre ”nesten øyeblikkelige” meditasjoner gi deg et overskudd du kan dele med andre. Det viktigste er, i hvert fall i Diamantveibuddhisme, ”å oppføre seg som en Buddha inntil man blir en Buddha.”
Tony: Så det er altså ingen vits i å prøve å kontrollere noe av det du har snakket om her. Når vi snakker om å betrakte og undersøke sinnet, er det alltid denne nagende mistanken om at det vi gjør er noe som vil gå inn og overta kontrollen over det som skjer.
Ole: Nei. Å leve bevisst handler om å kjenne de indre prosessene, det handle ikke om å kontrollere dem. Som vi allerede har blitt bevisste på – opplevelsen av sinnets sanne natur er fryktløshet, fryd og aktiv medfølelse, så ingenting kan ødelegge den sanne essensen vår. Det som overrasker de nye Dharmastudentene mest, er at fremskrittene deres mot opplysning ikke så mye er karakterisert av det faktum at det vil oppstå flere gode og færre dårlige tanker.
Sinnet er en feedbackmekanisme og derfor kan dette lett oppnås ved positiv tenkning eller behagelig omgivelser. Det viktige er at tanker ikke betyr spesielt mye. Idet strålende klarhet i speilet tiltar, blir bildene i det, mindre betydningsfulle. Tilknytning til oppmerksomhetens både positive og negative gjenstander, forminskes når man oppdager de tidløse kreftene sinnet har. Hvis man er her og nå i en tilstand av spontant oppstått visdom, vil all opplevelse oppstå frisk, frydefull og sann i sin dypeste essens.
Tony: Hvordan gjør vi det? Hvordan kan vi leve på den måten?
Ole: Vår spontan og uanstrengt. Føl deg hjemme i livet. Betrakt det beste i andre vesener, som deres sanne essens, og undervurder ikke hva de kan klare akkurat nå. Selvfølgelig er det en gradvis prosess. Vi vil sannsynligvis alltid ha bruk for fengsler til de tunge tilfellene. Vi vil stadig ha bruk for politi, og i denne forbindelsen, ville det for øvrig være fint å se noe mer politi i gettoene og mindre på veiene, hvor trafikken regulerer seg selv allikevel.
Det er et viktig synspunkt at folk kan gjøre seg mer perfekte. Hvis folk vil trene seg opp til å oppleve rommet mer som en beholder vi alle befinner oss i, og mindre som en intethet eller som noe manglende, som atskiller oss, da ville mye være vunnet.
Tony: Hvordan vil du beskrive målet ditt med få ord?
Ole: Det jeg virkelig streber etter er å få så mange som mulig til å erkjenne at sinnet deres er klart lys, å hjelpe dem til å forstå at det å føle frykt er en fullstendig misforståelse, ettersom essensen deres ikke kan skades.
Jeg vil virkelig gjerne starte et jordskjelv av robust, humørfylt og kritisk oppmerksomhet på livets potensial. Å lede stadig flere folk til å finne virkelig tillit, sannhet og lykke i seg selv; å gjøre dem i stand til å dele det med andre. Derfor skriver jeg bøkene mine, og det er det jeg har forsøkt å gjøre hver eneste kveld gjennom foredragene mine, de siste tjuefire årene. Det er derfor vi hittil har startet 180 (nå ca 600 red.) sentre og grupper for Diamantveibuddhisme over hele verden; og det er grunnen til at jeg har vært i en ny by, nesten hver kveld helt siden da.
I stigende antall, år etter år, arbeider flere og flere av de nære vennene mine for denne visjonen. Vi vet at Karma Kagyubuddhismen bringer resultater, at metodene som ble brakt hit fra Tibet for ikke så lenge siden er ytterst effektive. De arbeider med årsaker ikke med resultater, og de er verken sentimentale eller stive. Linjen har et svært stort utvalg av metoder, og suksessen vår med å ryste det kommunistiske Kinas kvelertak på oss med å befri Thaye Dorje, den syttende Karmapa, har økt dens smak av frihet enda mer. Thaye Dorje utvikler seg forbløffende godt, og det er en stor fryd.
Tony: Og når er vi synligere nærmere målet ditt?
Ole: Den dagen folk vil si hundre OM MANI PEME HUNG eller KARMAPA CHENNO mantraer med den samme lettheten som de i dag sluker en Treo eller Kodymagnyl. Jo mer vi kommer inn, jo mer kommer det ut. Alt vi trenger er der allerede. Hvis vi velger å forene vestlige lands intelligens med Kagyulinjens ubrutte kraft, vil det skje en forbløffende utvikling og svært mye godt vil oppstå i verden!
