De seks frigjørende handlingene er instruksjoner relatert til motivasjonen vår, og er ment til direkte bruk i livet. Som de fleste vet har buddhisme et svært praktisk mål og dens syn er ytterst klart. Ingen blir opplyst av kun å høre læren. Varige resultater kommer fra virkelige opplevelser og forandringene de forårsaker. Da dette er svært viktig ga Buddha mange praktiske råd. Disse rådene skal aldri sees som bud, men som hjelp fra en venn. Han er ikke en skaper eller en dømmende gud, han vil verken ha etterfølgere eller studenter som oppfører seg som en saueflokk. Han vil i stedet ha kollegaer – målet hans er å få modne mennesker som deler hans opplysning, og det massive ansvaret den innebærer.
For de som hovedsakelig tenker på seg selv, ga han den åttedelte veien. Den begynner med nyttig livsstil og kulminerer i rett konsentrasjon. For de som har nådd et nivå av medfølelse og innsikt, og som ønsker å være nyttige for andre, vil de Seks Paramitaene eller Seks Frigjørende Handlingene være mer nyttige. ”Ita” betyr ”borte” og ”Param” betyr ”bortenfor”. Paramitaene utvikler kjærlighet som tar en bortenfor det personlige. Det er synet som frigjør en, den dype innsikten i at den som ser, det som sees og det å se er innbyrdes avhengige og et med hverandre – at subjekt, objekt og handling ikke kan atskilles.
Paramitaene frigjør ikke fordi stygge bilder i sinnets speil erstattes med vakre bilder, men fordi overvekt av vakre bilder gir tillitsfulle tilstander som gjør en i stand til å gå bortenfor det stygge og det vakre og gjenkjenne speilet selv; skinnende, perfekt og mer fantastisk enn noen ting det kan reflektere. Handlingene er frigjørende fordi de gir en gjenkjennelse av sinnets natur. Hvis man bare fyller sinnet med gode inntrykk, ville de selvfølgelig gi framtidig lykke, men det ville ikke gå bortenfor det betingede. Med et syn hvor subjektet, objektet og handlingen er ett, vil alle handlinger utført med motivasjonen om å gagne andre bringe tidløs nytte.
Den første frigjørende handlingen: Gavmildhet.
Gavmildhet åpner opp alle situasjoner. Verden er full av spontan rikdom, men uansett hvor rik musikken er blir det ingen fest hvis ingen danser. Hvis ingen deler noe meningsfullt av seg selv, vil ingenting meningsfullt skje. Det er derfor gavmildhet er så viktig. På Buddhas tid var folk mye mindre komplisert enn i dag. De hadde heller ikke så forbløffende gode maskiner som kunne arbeide for dem. På den tiden var gavmildhet et spørsmål om å hjelpe andre slik at de overlevde, å passe på at de hadde nok å spise. I dagens frie og normalt befolkede del av verden er dette ikke lenger tilfellet; folk dør ofte av for mye fett rundt hjertet. På grunn av mangel på klartenkthet, utvikler folk indre problemer når de ytre problemene avtar, og de begynner å føle seg ensomme og usikre. I stedet for å bekymre seg for nødvendigheter, utvikler de kompliserte indre liv og mange har aldri smakt fryden i sin fysiske frihet.
I den vestlige verden og deler av Asia hvor materielle ting finnes i overflod henviser gavmildhet derfor til den følelsesmessige delen av livet. Det innebærer å dele kraften, fryden og kjærligheten ens med andre, fra et plan bortenfor det personlige og hvor man ikke lenger kan falle ned. Mediterer man bra og kobler seg inne på ubetingede sinnstilstander, er det ingen ende på hvor mye godt man kan gi til andre. Å dele ens ytterste visshet er den beste gaven man kan gi – å gi andre av sin varme – og selv om man ikke kan ta bilen eller berømmelsen med seg videre etter graven, er ikke alt tapt ved døden. Egenskapene man har utviklet i tidligere liv er lett å vekke opp igjen i senere liv og ingen rikdom kan lettere tas videre fra en eksistens til den neste enn frydefull energi. Å presse saften ut av livet lønner seg, og et par minutter til med mantraer eller glidefall og å gi litt mer kjærlighet til partneren enn vanligvis, gir ikke bare mer kraft her og nå, men bringer en nærmere opplysning.
Som allerede nevnt er den beste og eneste varige rikdommen man kan dele med vesener, en innsikt i deres ubetingede natur. Men hvordan gjør vi det?
Hvordan viser man andre deres iboende perfeksjon? Det beste speilet er Buddhas lære og derfor er ingen aktivitet viktigere enn å lage meditasjonssentre. Den praktiske visdommen de sprer gir mange en opplevelse av sin bevissthets klare lys, og disse frøene vil vokse i alle fremtidige liv inntil opplysning. Mange sosialt orienterte mennesker mener slik lære er en luksus, og at vi først burde gi folk noe å spise, men dette er ikke sant. Det er mer enn nok plass til begge deler. Når sinnet fungerer bra, vil magen fordøye maten bedre og da klarer man kanskje å forstå viktigheten av å få færre barn. Uansett vil kroppen forsvinne, mens sinnet fortsetter.
Den Andre Paramita: Et liv som er bevisst, meningsfullt og nyttig for andre.
Da uttrykk som moral og etikk brukes av ledende samfunnsklasser for å kontrollere de som er under dem, foretrekker mange å la være å bruke dem. Mange føler seg truet av slike ord og tenker, ”Hvis ikke staten klarer å ta deg i dette livet, tar kirken deg etterpå.” Selv når det eneste man gir er råd, slik som Buddha gjør, og det eneste målet er veseners fulle utvikling, man må velge ord som instruerer tydelig, uten å bruke frykt. Den beste definisjonen av den andre frigjørende handlingen er sannsynligvis å leve meningsfullt til andres beste.
Hva betyr dette? Hvordan er det mulig å ha oversikt på de utallige handlingene, ordene og tankene man produserer selv i løpet av bare en dag? Buddha, som så alt fra et plan av tidløs visdom, hadde et par unike ideer. Fordi folk har ti fingre de teller og husker med, ga han ti gode råd om hva som er nyttig og hva som ikke er det. De omfatter kropp, tale og sinn og blir meningsfulle også for uavhengige mennesker når man forstår at Buddha ikke er sjef, men en venn som ønsker en lykke. Han ønsker at alle skal dele sinnets frydefulle, klare lys; det i oss som kjenner fortid, framtid og nåtid. Når man forstår at alle er en Buddha som ikke har innsett det enda, og at den ytre verden er et rent land, blir alle opplevelser uttrykk for høyeste visdom, ganske enkelt fordi det kan skje. Hvordan kunne Buddha gjøre noe annet? Han underviser aldri dogmer eller ovenifra og ned, men deler visdommen sin med vesener han vet, i deres essens, er hans likemenn og –kvinner.
Takket være den gode karmaen til de som omga ham, underviste Buddha i 45 år og døde med et smil om munnen. Han underviste mange uvanlige studenter. Spørsmålene de stilte ham var på samme nivå som Sokrates, Aristoteles og Platon; de beste sinnene i en forbløffende generasjon kom for å teste ham med hele sitt spekter av filosofiske verktøy og fant ikke kun overbevisende ord, men Buddhas kraft var så sterk at han endret dem på varige måter. Han perfeksjonerte ikke bare de logiske evnene deres, men påvirket helheten av sinnet deres. Han viste dem den tidløse oppleveren bak opplevelsene, og det fantes ikke rom for tvil.
Det er ikke vanskelig å forstå hva som er fornuftig å unngå å gjøre med kroppen, talen og sinnet vårt. Når folk har problemer med politiet, har de som oftest forårsaket vanskeligheter med kroppen sin. Å drepe, stjele og å skade andre seksuelt er hovedpunktene her. Når de ensomme, sier de ofte ting som gjør andre forstyrret. De lyver da ofte med hensikt om å skade andre, sprer sladder, splitter venner eller forvirrer andre. Hvis noen er ulykkelige utvikler de en evne til å mislike andre, føle misunnelse og lar forvirrede tilstander trekke ut.
De motsatte er ti positive handlinger for kropp, tale og sinn som kun gir lykke. De gjør en kraftfull og nyttig for andre. Her råder Buddha en til å bruke kroppen som et verktøy til å beskytte vesener, gi dem kjærlighet og det de måtte trenge av andre ting. De som har suksess med andre nå, har utviklet dette potensialet i tidligere liv, så dess raskere man begynner, dess bedre er det.
Talen kan nå mange flere vesener med dagens kommunikasjonsverktøy. Vennlige ord man har sagt tidligere, skaper behagelige opplevelser nå og styrker ens gode karma. Hvis folk lytter, snakk vennlig og motta klar informasjon, og da vil de se at det er nyttig å fortelle sannheten når det er mulig, unngå å fortelle løgner for å skade andre, vise andre hvordan de kan fungere i verden, og gi dem ro.
Og til slutt, hva gjør man med sinnet sitt? Gode ønsker, fryd over å se andres gode handlinger og klartenkthet er den rette veien å gå. Disse kvalitetene ga oss den mentale lykken vi nyter i dag og det vil sikre lykke inntil opplysningen å gjøre en vane av dem. Sinnet er det aller viktigste. Tankene vi har i dag, blir til ord i morgen og handlinger i overmorgen. Hvert øyeblikk her og nå er viktig. Hvis man observerer sinnet sitt kan ingenting stoppe ens fremgang.
Den tredje Paramita: hvordan unngå å miste fremtidig lykke gjennom sinne.
Når man samler opp åndelig rikdom gjennom gavmildhet og dirigerer den med rett forståelse, er tålmodighet den tredje egenskapen man trenger på veien; altså ikke å miste den gode energien når man arbeider for andre og en selv.
Hvordan mister man det? Gjennom sinne. Sinne er den eneste luksusen sinnet ikke har råd til. Gode inntrykk samlet over mange liv – sinnets kapital og den eneste kilden til varig lykke – kan brenne opp på et øyeblikk gjennom anfall av varmt eller kaldt raseri. Buddha sa at å unngå sinne er den vanskeligste og vakreste kappen man kan ha på seg, og han ga mange verktøy for å oppnå dette målet. Et som er meget nyttig i dag er å oppleve alle situasjoner som en serie atskilte hendelser man reagerer på uten å evaluere dem. Dette verktøyet kalles salamitaktikken eller ”strobelys-synet” og er svært effektivt når man reagerer på en fysisk fare. Å føle empati med noen som skaper dårlig karma, vite at den vil komme tilbake til dem, og være bevisst på alle opplevelsers forgjengelige og betingede natur samt forestille seg hvor forvirrede folk må være for å forårsake slike problemer er også gode metoder.
Å reagere på det som skjer uten sinne vil frigjøre den tidløse visdommen i kropp, tale og sinn og reaksjonene ens vil være riktige. På det høyeste nivået av praksis kalt Diamantveien, lar man uønskede følelser flyte på et teppe av mantraer og falle bort uten å forårsake dårlige vaner. Man kan også la tyven ”komme til et tomt hus” ved ganske enkelt å være bevisst på følelsen uten å gjøre noe uvanlig. Når den har kommet på besøk et par ganger uten å motta noen energi, vil den komme sjeldnere og sjeldnere og så holde seg borte. De som kan være bevisst idet sinne oppstår, endrer seg og så forsvinner, vil oppdage en strålende sinnstilstand som viser alle ting klart som et speil.
Uansett er det klokt å unngå sinne så godt man kan, og når det biter, slipp det igjen raskt. Avgjørelsen om å stoppe sinne og fjerne når det dukker opp er støtten for det indre løfte, også kalt Bodhisattvaløftet. Kraft er nyttig for å beskytte og undervise, men følelsen av sinne er alltid vanskelig og forårsaker mesteparten av problemene i verden i dag. De buddhistiske beskytterne som fjerner skade, eller Tilopa og Marpa som polerte ned studentene sine på rekordtid faller under kategorien kraftfull handling. Antageligvis kunne ingen lærer overleve uten å ty til det.
Meditasjonssentre trenger dette synet for å ha en balansert politikk for sine besøkende. Hvis folk møter opp fulle, påvirket av narkotika, ustelt eller med dårlig oppførsel er det viktig raskt, å få dem til å dra. De forstyrrer andre og dagen etter vil de heller ikke huske det de har lært. Funksjonen til et buddhistsenter, og spesielt et Karma Kagyusenter, er å tilby en åndelig vei for de som er for uavhengige og uavhengige til å gjøre noe annet; det finnes nok kirker og andre steder for folk som vil ha hjelp. Ikke alle har imidlertid de nødvendige betingelsene for å ta del i en buddhistisk praksis. For å praktisere på Diamantveien trenger man et visst grunnlag hvor man i det minste oppfører seg bra, er i stand til ikke å ta ting personlig og til å tenke på andre.
Den Fjerde Paramita: Frydefull energi som sikrer veksten vår
Neste punkt er frydefull energi. Uten det vil livet mangle gnist og man vil bare bli eldre, men ikke klokere. Det er et punkt hvor man bør være bevisst og fortsette å fore kropp, tale og sinn med de inntrykkene som gir appetitt på fremtidige erobringer og fryd. Da de fleste har en sterk tendens til latskap og status quo, bør man passe på å holde seg i livet fra innsiden og ut. Dette skjer faktisk best ved å bruke Diamantveisynet. Å vite at alle vesener er Buddhaer som bare venter på at noen skal vise dem deres indre rikdom og at alle former for eksistens er det opplyste rommets frie lek: Hva kunne være mer inspirerende enn å få alt det til å skje? Det er en enorm fryd innebygget i konstant vekst, i aldri å la noe bli satt eller gammelt. Virkelig utvikling ligger bortenfor den komfortable sonen, og det betaler seg å kreve litt mer av andre og mye mer av seg selv.
Den Femte Paramita: Meditasjon som gjør livet meningsfullt.
De ovennevnte fire punktene burde være innlysende for alle. Alle som vil gi livet kraft og mening må påkalle andre. Dette skjer best gjennom gavmildhet med kropp, tale og sinn. Man bør rette energien dette gir mot nyttige tanker, ord og handlinger og så unngå sinne som ødelegger alle gode frø man har plantet. Energi gir så det trykket som åpner nye dimensjoner.
Men hvorfor meditasjon? Fordi man ikke alltid klarer å beholde de frydefulle sinnstilstandene man har nådd.
Uønskede følelser lurer ofte i de mørke hjørnene i veseners bevissthet og kan få dem til å gjøre, si eller oppleve ting de helst ville ha unngått. Her gir den pasifiserende meditasjonen hvor man beroliger og holder sinnet, den nødvendige distansen til å kunne velge å ta del i livets komedier og unngå dets tragedier.
Den Sjette Paramita: Visdom – å gjenkjenne sinnets sanne natur.
Så langt har de fem ovennevnte handlingene hovedsakelig vært vennlige ting som fyller sinnet med gode inntrykk og slik produserer betinget lykke. I seg selv går de ikke lenger enn det. Det som gjør dem frigjørende eller å ”bortenforgående” paramitaer er det sjette punktet, den opplysende visdommen som Buddha gir. I sin helhet innebærer den forståelsen av de seksten nivåene av ”tomhet” eller den innbyrdes avhengigheten til alle fenomener, indre som ytre. Disse er omtalt i mange tunge bøker. I noen få korte ord kan den også uttrykkes som at det å gjøre noe godt er naturlig. Fordi subjekt, objekt og handling alle er deler av den samme helheten, hva annet enn godt kan man gjøre? De betinger hverandre og deler det samme rommet, mens intet varig ego, selv eller essens kan finnes i noen av dem eller noe annet sted. Denne innsikten gjør at man forstår hvordan alle vesener ønsker seg lykke og man vil derfor handle for å gagne dem i det lange løp.
