Jidamene - Roten til Erkjennelser
Jamgon Kongtrul Rinpoche, Wien, Oktober 1987.
The Highest Joy

De spesielle Vajrayanametodene har til hensikt å bringe den ytre og den indre verdenen, som vi vanligvis opplever som urene, til et rent nivå. Det sentrale punktet i denne forvandlingen er forståelsen av at det kun er på det relative planet at alle fenomener er slik vi opplever dem. På det absolutte planet, har de ingen virkelig eksistens – de er ingenting annet enn en drøm, en illusjon. Hvis man forstår alle tings sanne natur, blir denne forståelsen i seg selv, opplevelsen av deres renhet.

Man kan ikke forvandle urene opplevelser til rene opplevelser kun ved å resitere et mantra. Vi kan heller ikke endre måten vi opplever fenomener på ved å innta spesielle substanser eller ved å gi offergaver til guder som i gjengjeld vil hjelpe oss. Det som skjer i Vajrayana har ingenting å gjøre med noe av dette. I Vajrayana handler det om å utvikle en innsikt i at det ikke er verden som presenterer seg selv som forvirring; det er vår tilknytning til vår egen opplevelse av verden som skaper forvirring. Det eneste vi trenger å gjøre for å oppleve alle tings renhet er å forstå at ting på det relative planet, oppstår på grunn av forskjellige betingelser, og at de på det absolutte planet ikke virkelig eksisterer. Disse to aspektene er ikke atskilt fra hverandre.

Hva menes med ”urene” og ”rene” opplevelser? ”Uren” henviser til vår tro på at alle ting er virkelige og at de eksisterer uavhengig av hverandre. Å tro at alle ting virkelige eksisterer er et ekstremt syn som også er feilaktig fordi alle tings sanne natur er tomhet. Hvis man ønsker å erkjenne alle fenomeners tomhet er det ikke tilstrekkelig kun å akseptere det man blir fortalt. Det ville faktisk være meget vanskelig å forstå tings sanne natur ved bare å snakke eller høre om den.

Det er ikke tingenes tilsynekomst alene som skaper forvirring, det er måten vi forholder oss til dem på og vår tilknytning til dem som om de var virkelige. Fordi ting selv er tomme, er de bortenfor eksistens og ikkeeksistens. Det faktum at de viser seg er et aspekt av vårt eget sinns uhindrede uttrykk. Vi bruker de forskjellige Vajrayanametodene for å forstå dette.

For å praktisere på Vajrayana må man se at ting kun viser seg for oss på det relativet planet, men at de i sin sanne natur ikke virkelig eksisterer. Ikke desto mindre tror man fortsatt at de er virkelige. Dette er de to perspektivene, og Vajrayanapraksis handler om å forbinde disse to slik at de ikke lenger står i konflikt med hverandre. De forskjellige Vajrayanametodene, for eksempel meditasjonene på Buddhaaspekter (tib. yidam, nor. sinnets bånd), brukes for å bli kvitt disse to tilsynelatende motsigende synene.

Blant Vajrayanas ”tre røtter” – lama, jidam og beskytter – er det lamaen som er viktigst, mens jidam og beskytter er lamaens manifestasjoner. Lamaens sinn er Dharmakaya, tomhetens rom. Jidamene oppstår fra dette rommet som et uttrykk for sinnets iboende medfølelse og klarhet. De har altså ikke den sanne eksistensen som tillegges verdslige guder.

Grunnen til at jidamene viser seg i så mange former, for eksempel fredfulle og beskyttende, er at studenter har forskjellige holdninger, syn og mål for sin praksis. Lamaens medfølelse uttrykker seg gjennom å manifestere forskjellige jidamer for å kunne møte elevenes varierende behov. Jidamene viser seg også i så mange forskjellige former for å symbolisere at hele spekteret av vår tilknytning til urene opplevelser er renset.

Vi har nå en dualistisk måte å oppleve verden og oss selv på, og vi tenker alltid i dualistiske kategorier. Derfor er vi ikke stand til å danne forbindelse til den høyeste jidamen, og vi trenger noe som representerer ham. De mange jidamformene vi kjenner fra thankaer og bilder er nettopp slike symboler for den høyeste jidamen. Meditasjonene på jidamer kan deles inn i to faser, den såkalte oppbyggingsfasen (tib. Kjerim) og fullendelsesfasen (tib. Dsogrim). Disse fasene forklares på følgende måte.

Alle opplevelser oppstår i gjensidig innbyrdes avhengighet; noe oppstår på et visst tidspunkt, varer en viss tid og så forsvinner det igjen. De to fasene i meditasjonen brukes for å symbolisere at disse prinsippene, nemlig å oppstå og forsvinne, nå bringes til et rent plan. Når en jidam oppstår symboliserer det en renselse. Det som her renses er vår tilknytning til opplevelsen av at den ordinære verdenen oppstår. Oppbyggingsfasen har forskjellige elementer: først forestiller man seg at man selv er jidamen, og så forestiller man seg at jidamen er i rommet foran en. Her gir man offergaver, lovpriser jidamen, osv. Grunnen til at man forestiller seg selv som jidamen er som følger: vi opplever alle at vi selv er meget viktige. Hvis noen nå forteller oss, ”I virkeligheten eksisterer du ikke,” vil det være vanskelig for oss å forstå og akseptere det. I oppbyggingsfasen håndterer man dette ved å unnlate å tenke på om man eksisterer eller ikke. I stedet ignorerer man spørsmålet og forestiller seg selv som jidamen. Hvis man forestiller seg selv som jidamen og samtidig er bevisst på at jidamen er et uttrykk for fullkommen renhet, vil tilknytningen til et ”jeg” forsvinne av seg selv.

Å forestille seg jidamen foran seg i rommet fungerer på en lignende måte. Nå er vi tilknyttet til alle ytre objekter vi opplever. I oppbyggingsfasen forestiller man seg hele den ytre verden som jidamens palass. Jidamen er i midten av palasset og alle vesener oppstår som jidamen. Ved å forestille seg de urene opplevelsene i sin rene form, blir man kvitt sin tilknytning til dem som noe som virkelig eksisterer.

Derfor er det viktig å forstå at alle elementer i oppbyggingsfasen har en symbolsk betydning. Har man ikke forstått dette, kan man for eksempel komme til å tro at jidamen virkelig eksisterer, og da forvirrer man seg selv enda mer i meditasjonen, og man styrker illusjonen i stedet. Hvis man bruker forskjellige oppbyggings- og fullendelsesfaser i jidammeditasjon, er det viktig å kjenne betydningen av de forskjellige formene. Hvorfor forestiller man seg for eksempel 16 armer, fire ben, osv, hvis to armer og to ben hadde vært tilstrekkelig? Å tro at vi er nødt til forestille oss dette fordi det er slik jidamen faktisk ser ut, ville være en misforståelse. Å tro at jidamen virkelig eksisterer er en smule latterlig og svært forvirrende. I stedet bør man forstå følgende: det finnes noe i oss som skal renses og det finnes en metode for renselse. Hvis man forstiller seg en jidam med fire armer for eksempel, er det et symbol på vår generelle måte å oppleve ting på, nemlig i såkalte firedelte kategorier. Dette omfatter vår opplevelse av de fire elementene og alle andre ting vi opplever som er delt i fire. En jidams tre øyne symboliserer at vår tendens til å tenke i tredelte kategorier renses, for eksempel vår opplevelse av de tre tidene, fortid, fremtid og nåtid. Det samme gjelder alle jidamens detaljer; alle har som hensikt å rense den ordinære tilknytningen vi har til våre opplevelser.

Har man ikke denne forståelsen, ender man opp med en meditasjon full av misforståelser. Man tror da enten at ting er virkelige, eller at de ikke eksisterer i det hele tatt. Det er slik man påbegynner en fullstendig feilslått vei som ikke har noe som helst å gjøre med verken Vajrayana eller Buddhisme. Å tro at jidamene virkelig eksisterer og unnlate å forstå at de symboliserer renselsen av våre konseptuelle ideer om våre opplevelser, forsterker konseptene enda mer. Dette har den effekten at illusjonene man allerede har, bli sterkere, og i meditasjonen kan det igjen føre til redsel eller at tanker oppstår som man ikke vet hvordan man skal håndtere. Det er derfor det er så viktig å ha rett syn i meditasjonspraksisen, spesielt i Vajrayana.

Hva menes med rett syn? Det er forståelsen av at måten ting oppleves på det relative planet og slik de virkelig er på det absolutte planet er ett. Det er forståelsen av at de ikke atskilt fra hverandre og ikke motsetninger til hverandre.

Oppbyggingsfasene i jidammeditasjon tilsvarer den relative sannheten, slik ting oppleves for oss nå. Fullendelsesfasen tilsvarer den absolutte sannheten, at ting ikke virkelig eksisterer. Samtidig trenger man forståelsen av at disse to sannhetene sammen skaper en enhet.

Fullendelsesfasene brukes for å unngå å utvikle ekstreme syn hvor man tror at ting virkelig eksiterer. Oppbyggingsfasene brukes for å motvirke det ekstreme synet hvor man tror at ting ikke eksiterer i det hele tatt, hvor man tror at ting bare er tomme. Forståelsen av at begge synene sammen, skaper en enhet, forårsaker erkjennelsen av at alle ting er foreningen av fryd og tomhet. Ved å meditere på denne måten når man bruker jidampraksisene, kan man oppnå de relative og absolutte erkjennelsene. Det er derfor jidamen kalles roten til erkjennelser.

Beskytterne, ”roten til aktivitet”, kan forstås som Jidamene mangfoldige uttrykk, som igjen er uttrykk for lamaens Dharmadatusinn. Fordi Vajrayana er en svært dyp vei, er beskytterens funksjon å beskytte en mot de mange motstridende omstendighetene og hindringene som kan oppstå på veien. Beskytterne pasifiserer og eliminerer disse hindringene. Jidamer og beskyttere er svært viktige i Vajrayana, men lamaen, ”roten til velsignelse”, er imidlertid det viktigste elementet. Grunnen til det er at det kun gjennom lamaens velsignelse og inspirasjon er mulig å møte ens eget sinn.

Alle elementer som brukes på Vajrayanaveien har en dyp betydning. Jidamens kropp er foreningen av form og tomhet, mantraet er foreningen av lyd og tomhet og sinnet er foreningen av bevissthet og tomhet. Hvis man bruker disse elementene i sin praksis, ved fullstendig å fokusere på denne bevisstheten, kan man la jidamens stolthet vokse fram i en selv. Men for å klare å gjøre det, må man ha den rette forståelsen av disse tingene. Det er ikke ved simpelthen å forestille seg selv som jidamen, det er ikke mulig å oppnå denne forståelsen kun gjennom forestillingens kraft.

De som mediterer må forstå tre ting. Synet er at begge former for virkelighet skaper en uatskillelig enhet. For å gå veien er det viktig å forstå at metode og visdom er en enhet. Når det gjelder målet må man forstå at de to kayaene som oppnås er en enhet. Spesielt hvis man bruker Mahamudra eller Maha Ati, er forståelsen av disse elementene ytterst viktig. Uten denne forståelsen er det ikke mulig å nå målet gjennom disse praksisene.

Hva så om den ”høyeste jidam”? Chenrezig, eller Kjærlige Øyne, for eksempel har en svært spesifikk form, med fire armer, osv. Dette er ikke det høyeste aspektet av jidamen; det er bare slik han viser seg. Den høyeste jidamen er at Chenrezigs uttrykk er alle Buddhaers medfølelse.

Aspektet Dorje Phagmo, eller Diamantsuggen, har en symbolsk form. Den høyeste Dorje Phagmo er at rommet er høyeste visdom, alle Buddhaers mor som lar alle Buddhaer oppstå. Hun er visdomsparamitaen.



Kagyu Life International, No.4, 1995. Copyright ©1995 Kamtsang Choling USA.