Den mest effektive måten å opparbeide seg fortjeneste på er å fryde seg over andres gode handlinger. Vi tenker på alle de positive handlingene utført av Buddhaene og Bodhisattvaene, av munker og nonner, kvinner og menn, av alle, alt noen noensinne har gjort rettet mot opplysning, for så å fryde oss over det hele. Vi forbinder oss selv med disse gode handlingene ved å fryde oss mentalt over. På den måten tar vi fullkomment del i gjerningene til disse vesenene og opparbeider oss like mye fortjeneste som de har gjort. Dette er den ypperste metoden for å samle fortjeneste.
Det å fryde seg over andres godhet, altså at vi fryder oss over det faktum at de praktiserer og at positive handlinger blir utført, er den beste måten å opparbeide fortjeneste på. Vi blir ofte grepet av sjalusi fordi noen praktiserer bedre enn oss, fordi han har mer tid, eller hun ser ut til å ha lettere for å forstå Dharmaen enn oss, og så videre. Alle disse sjalu ideene gjør oss ukomfortable og er ekstremt negative. På lik linje med at det å fryde seg over andres positive handlinger forbinder oss med dem og leder oss mot opplysning, avskjærer det oss fra opplysning å føle motvilje, sjalusi og sinne når vi blir møtt med andres positive handlinger. Alle negative følelser som oppstår gir mange potensielle hindringer på veien til opplysning fordi de en dag vil modne og forstyrre praksisen vår.
Vi møter dette stadig vekk i dagliglivet vårt. Vi ser at andre folk praktiserer, og dette irriterer oss. Vi blir litt sjalu, som når vi blir misunnelige på andres suksess. Vi blir en smule irritert på denne personen som er så intelligent og forstår alt, mens vi slett ikke forstår noe. Vi irriterer oss over en annen som sier noe upassende, på noen som gjør noe på den ene måten når enhver vet at det bør gjøres på den andre måten, og slik fortsetter det. All denne vemmeligheten vi utvikler skaper et tilsvarende antall hindringer i praksisen vår.
I stedet for å fokusere på det ytre og si, “Hun gjorde ikke det særlig bra, han burde ikke ha sagt det”, ville det være mer fornuftig å kikke innover og si til oss selv; “Hvis dette vekker et ubehagelig ekko i meg, betyr det at det er meg det er noe galt med. Hvis jeg irriterer meg over ordene til denne personen, er det fordi stoltheten min, den egenskapen som forårsaker at jeg mener at ting skal være slik og ikke sånn, er såret. Det fører igjen til at sjalusien min er vekket.”
Hva skal vi foreta oss? Vi må sette fokus på oss selv. Vi må si, ”Det finnes sjalusi i meg som jeg er nødt til å bli av med, og jeg er også nødt til å bli kvitt de stive ideene mine og den sterke tilknytningen min”. På den måten arbeider vi med våre egne feil, og til syvende og sist blir ikke det ytre særlig viktig lenger. Unnlater vi å handle på denne måten vil vi ikke være i stand til å redusere feilstegene våre. Vi vil heller ikke klare å redusere de negative følelsene våre og situasjonen vil raskt bli utålelig. Hvis vi unngår å jobbe fra innsiden, hva skjer da? Følelsene vil fortsette å bli sterkere, spesielt sjalusi. Når disse følelsene vokser i takt med evnen til å se lyter hos andre, begynner vi å oppleve en tilstand av konstant smerte. Vi blir såret av alt mennesker sier eller gjør. Vi forholder oss kritisk til alle, og før eller senere kommer alt dette til overflaten. Da begynner vi å uttrykke det verbalt, vi blir egget til handling og begynner å være aggressive overfor medmennesker. I siste instans vil vi ta det endelige skrittet og aktivt forårsake andre enorm smerte. De vil da selvfølgelig gjengjelde aggresjon med aggresjon og vi vil bevege oss inn i en djevelsk verden av ustoppelig hat og ubehageligheter.
Problemet er at vi har øyne som av natur ser utover, og derfor ser vi feil hos andre. De samme øynene evner ikke å se innover og iaktta det som er inni oss. Vi har en naturlig tendens til å se bort fra oss selv og kritisere, dømme og evaluere det som er utenfor oss. I Tibet har vi et ordtak som sier, ”Det er lett å se en flue på naboens nese, mens du overser hesten på din egen”.
Vi kan kompensere for denne udugeligheten ved våre fysiske øyne ved å utvikle visdomsøyet. I motsetning til det ordinære synet som er vendt utover, ser visdomsøyet innover og kan anvendes til selvransakelse. I det vi begynner å skue inn i oss selv slår det oss at vi ikke er så fremragende som vi trodde, og selvfølelsen vår får et skudd for baugen. Vi opplever oss selv som vi er. Stoltheten og selvtilfredsheten vår minker, følelsene som er forbundet med stolthet blir også mindre og en generell forbedring finner sted i oss. Dette fører nødvendigvis til bedre mellommenneskelige forhold, da vi i mindre grad projiserer våre egne ideer på dem og er langt mindre opptatt av de ørsmå feilene deres enn vi var tidligere.
Uten denne indre iakttakelsen som setter oss i stand til å se våre egne lyter, finnes det ingen mulighet til å rette dem opp. For eksempel hvis ansiktet vårt var skittent og vi ikke hadde noen mulighet til å se det kunne vi ha forblitt fullstendig uvitende om det. Alle andre ville se at vi hadde en stor flekk i pannen, men vi ville ikke evne å oppdage det med mindre vi stod foran et speil som kunne reflektere det tilsølte ansiktet vårt. Denne indre undersøkelsen av oss selv, for å forstå hvordan vi er i virkeligheten, gjør oss i stand til å innse at ansiktet vårt er lurvete og gir oss sjansen til å vaske det. På den måten snur vi en feilaktighet til en kvalitet.
Det er derfor vi er nødt til å tillate en omfattende endring av perspektivene våre. Vi må villig sette oss selv under lupen. Før denne omstillingen har funnet sted kan ingenting forandre seg. Alt er såre vel vi iakttar i virkeligheten ikke oss selv vi er utmerkete mennesker som det er en glede å være kjenne. Det finnes ingen problemer og derfor er det heller ingenting å forandre. Så en dag kryper tvilen inn i sinnet vårt. ”Kanskje er det noe som kan gjøres?” Vi rådfører oss med Dharmaen og begynner å ta en nærmere titt på oss selv, og på veien oppdager vi en mengde ubehaglige ting. Dette er nødvendigvis en forstyrrende opplevelse. Det vil være en periode i praksisen vår hvor vi ikke har det så bra, når vi innser hvordan vi virkelig er. Dette er det øyeblikket da vi kikker i speilet og forstår hvor skittent ansiktet vårt er. Det er en del av veien. Det er gjenkjennelsen av hvem vi er. Det er et øyeblikk av ærlighet som er meget viktig, og det er bare da vi i sannhet har mulighet til å arbeide med oss selv.
